Har litt å fortelle.

Jul, romjul, strandferie, nyttår og Bolivia.

Julaften min var ikke mye å skryte av. Fram til åtte på kvelden heklet jeg, og så dro vi til byen for å besøke svigerforeldrene til søstera mi og spise kalkun. Ikke noe Askepott, ribbe eller synging rundt juletreet, ikke en gang gudstjeneste har de på julaften. Men jeg hadde mye glede i å lese brev fra Runa, Veslemøy, Synøve, Jorunn, Britt Linn og Maria, og kalkunmiddagen var skikkelig nam. Mer som var kjekt i jula var å dele ut kyllingmiddag og en pose med kjeks og karameller til 200 unger på lillejulaften, og samle alle disse til lek, konkurranser og gaveutdeling første juledag.

Tredje juledag reiste to av de spanske voluntørene (Ane og Andoni) og jeg til Atacames på kysten for å sole oss, bade i stillehavet og danse salsa med kystguttene, som er ca tre ganger mørkere og frimodigere enn guttene i andesfjellene. Deilig med tre dagers avslapping, men ikke fullt så deilig med rød mage.

Nyttår er artig i Ecuador, fordi man lager seg pappdukker i levende størrelser av vennene sine, og tenner på dem. I tillegg er det vanlig at menn kler seg ut som damer. Og dans, masse dans. Carlos kom på besøk for å feire nyttår med oss, og jeg ble tvunget til å deklarere min kjærlighet i mikrofon og på spansk foran alle naboene. Fint og flaut. For et deilig liv jeg har. Om det er en ting jeg vil love meg selv for det nye året, må det være å takke hver dag for alt jeg har fått i livet, av familie, venner, muligheter, opplevelser og ikke minst – verdens mest fantastiske kjæreste.

 

Nyttårsaften med Carlos

 

 

Boliviatur. Tre dager i buss for å komme dit, to og en halv dag i La Paz, og tre dager for å returnere. Hah, Fra 2500moh til kysthovedstaden Lima i Peru, og derfra klatret vi til nesten 5000m til fjellbyen i Bolivia. Dietten vår var kjeks, chips og Inka Kola i bussen og gatehamburgere av lamakjøtt og Coca Cola til 0,80NOK i La Paz. Kanskje ikke så rart at da jeg kom hjem, var jeg hele dagen i senga med frosne tær, diaré og kvalme. Men det var alt verdt det, kanskje den beste turen jeg har hatt. Ikke på grunn av alle tingene vi så eller opplevde, for det var ikke så mye. Men det var kanskje akkurat det som gjorde det så bra – en reise på ni dager, uten noe på agendaen, annet enn å komme fram til målet, spise hamburger, og returnere. Og så har jeg blitt bedre kjent med det beste mennesket jeg vet om. Han lærte meg dessuten å lage armbånd, så det manglet ikke på ting å gjøre i bussen.

I dag reiser siste spanjol fra Azama, de to andre dro sin kos når jeg var på tur. Merker det begynner å nærme seg slutten på oppholdet mitt, og det er både deilig og vondt å tenke på. Men mer om det i et annet innlegg, dette er langt nok.

Til slutt vil jeg bare ønske deg, min gravide søster Solveig, lykke til med fødselen og si at jeg er veldig glad i deg og Åsmund og Rex. Que Dios les bendiga a ustedes.

Nå må jeg løpe å hjelpe ecuadorianere med mattelekser.