Chau, corazón!

Da var det nesten tid for å reise hjem. Blanda følelser, blir veldig leit å reise fra et land man er blitt glad i, med mennesker man er blitt mer glad i. Men så er det en haug av mennesker jeg er utrolig glad i som venter på meg der hjemme! Og det gjør meg glad. Og full av forventning. Blir gøy å treffe nye nevøen min; Albert. Glad i deg allerede.

Er det noe fem måneder i Ecuador har gjort med meg, så har de fylt meg med kjærlighet. Og tålmodighet.

Bueno, for å gjennomføre denne reisebloggen, har jeg tenkt til å avslutte med det samme konseptet som jeg startet med. Nemlig – lister.

10 ting jeg kommer til å savne:

1. Det avslappa forholdet alle har til tid på dette kontinentet.
2. Ungene som drar meg i rastaene og hopper på meg og skriker.
3. Alle studentene mine.
4. Stekte bananer, marsvin og cebiche.
5. Å kommunisere hver dag på spansk, som er et veldig vakkert og rikt språk.
6. Å irritere meg over hit-ene som spilles konstant. Alle steder. (Referer til tidligere publiserte YouTube-videoer)
7. Å vaske klærne mine for hånd. Det er faktisk litt deilig og terapautisk.
8. Kolonialbyen Cuenca, med alle rocke- og metallvennene mine.

   

9. Handle latinamerikating på markedet i Otavalo.
10. Carlos. En million ganger. (Alle: “Jaja, slutt å gnage om han typen din.” Karoline: Jeg vet, men jeg er bra forelska. Tilgi meg.)

10 ting jeg IKKE kommer til å savne:

1. Ris.
2. Annen mat, som mote eller humitas
3. Måten selgere og taxisjåfører prøver å lure deg hvis du har litt lysere hår enn den allmenne klienten.
4. Leve uten umiddelbar tilgang på internett
5. Å måtte kaste dopapiret i søppelbotta, for ikke å tette rørene
6. Quito. Nei, jeg liker bare ikke veldig store byer.
7. Måten studentene mine ikke ville lære eller respektere lærerne. Credit, Tonje. Jeg tror ikke jeg ville taklet det yrket i lengden.
8. La música nacional. Bare fordi jeg er lei, egentlig. Kjedelig å danse til.
9. Å prute. Ikke fordi jeg ikke klarer det. Liker bare ikke personen jeg blir når jeg pruter. Kald. Hard. Likegyldig. *grøss*
10. Måten de ecuadorianske myndighetene har gjort alt så komplisert og absurd at folket ikke skjønner når de blir lurt.

Ha det bra, Ecuador! Vi sees igjen.

Har litt å fortelle.

Jul, romjul, strandferie, nyttår og Bolivia.

Julaften min var ikke mye å skryte av. Fram til åtte på kvelden heklet jeg, og så dro vi til byen for å besøke svigerforeldrene til søstera mi og spise kalkun. Ikke noe Askepott, ribbe eller synging rundt juletreet, ikke en gang gudstjeneste har de på julaften. Men jeg hadde mye glede i å lese brev fra Runa, Veslemøy, Synøve, Jorunn, Britt Linn og Maria, og kalkunmiddagen var skikkelig nam. Mer som var kjekt i jula var å dele ut kyllingmiddag og en pose med kjeks og karameller til 200 unger på lillejulaften, og samle alle disse til lek, konkurranser og gaveutdeling første juledag.

Tredje juledag reiste to av de spanske voluntørene (Ane og Andoni) og jeg til Atacames på kysten for å sole oss, bade i stillehavet og danse salsa med kystguttene, som er ca tre ganger mørkere og frimodigere enn guttene i andesfjellene. Deilig med tre dagers avslapping, men ikke fullt så deilig med rød mage.

Nyttår er artig i Ecuador, fordi man lager seg pappdukker i levende størrelser av vennene sine, og tenner på dem. I tillegg er det vanlig at menn kler seg ut som damer. Og dans, masse dans. Carlos kom på besøk for å feire nyttår med oss, og jeg ble tvunget til å deklarere min kjærlighet i mikrofon og på spansk foran alle naboene. Fint og flaut. For et deilig liv jeg har. Om det er en ting jeg vil love meg selv for det nye året, må det være å takke hver dag for alt jeg har fått i livet, av familie, venner, muligheter, opplevelser og ikke minst – verdens mest fantastiske kjæreste.

 

Nyttårsaften med Carlos

 

 

Boliviatur. Tre dager i buss for å komme dit, to og en halv dag i La Paz, og tre dager for å returnere. Hah, Fra 2500moh til kysthovedstaden Lima i Peru, og derfra klatret vi til nesten 5000m til fjellbyen i Bolivia. Dietten vår var kjeks, chips og Inka Kola i bussen og gatehamburgere av lamakjøtt og Coca Cola til 0,80NOK i La Paz. Kanskje ikke så rart at da jeg kom hjem, var jeg hele dagen i senga med frosne tær, diaré og kvalme. Men det var alt verdt det, kanskje den beste turen jeg har hatt. Ikke på grunn av alle tingene vi så eller opplevde, for det var ikke så mye. Men det var kanskje akkurat det som gjorde det så bra – en reise på ni dager, uten noe på agendaen, annet enn å komme fram til målet, spise hamburger, og returnere. Og så har jeg blitt bedre kjent med det beste mennesket jeg vet om. Han lærte meg dessuten å lage armbånd, så det manglet ikke på ting å gjøre i bussen.

I dag reiser siste spanjol fra Azama, de to andre dro sin kos når jeg var på tur. Merker det begynner å nærme seg slutten på oppholdet mitt, og det er både deilig og vondt å tenke på. Men mer om det i et annet innlegg, dette er langt nok.

Til slutt vil jeg bare ønske deg, min gravide søster Solveig, lykke til med fødselen og si at jeg er veldig glad i deg og Åsmund og Rex. Que Dios les bendiga a ustedes.

Nå må jeg løpe å hjelpe ecuadorianere med mattelekser.

Bingokveld i Amazonas.

Bare tre dager igjen til jul. Det er vanskelig å tro.

Den siste uka har jeg vært på båttur med skolen hvor jeg er engelsklærer, og i helga var jeg og Carlos på jungeltur. Ca ørten timer i buss, men vel verdt det. Fredag valset vi i turistbyen Baños, som forøvrig ligger ved foten av en eruptiv vulkan i disse dager. Da vi besøkte fossen i nabolandsbyen, møtte vi noen artige unger å leke med.

Dagen etter busset vi dypere inn til Amazonas, hvor vi fant på å putte oss inn i en hule, bortgjemt i jungelen og full av flaggermus og edderkopper. Hah, jeg har aldri vært så jente som jeg var der inne. Etter vi overlevde det, busset vi videre til nærmeste småby hvor vi møtte noen kompiser av Carlos. På kvelden var det lørdagsbingo der jeg vant en kyllingtallerken i siste runde. Deilig digg å spise etterpå med nye venner. Og om natta, gitarjam til klokka fem på morgenen.

Så – ingen kanopadling med nakne innfødte, men en fantastisk fin helg med mange gode minner. Har begynt å bli skikkelig glad i Carlos, kanskje jeg tar ham med til Norge en gang, så dere får hilse på.

Har likesågodt kommet fram til at jungelen beskriver man best med bilder. GOD JUL!

 

Kjekt med YouTube.

I helga var det fest i Azama, med blandt andre denne fyren her:

Kjekt når byen kommer til bygda for å danse, var god stemning. Men ikke akkurat julestemning. Jaja, neste år kanskje. Har i hvert fall Garness’ juleplate på iPoden min å trøste meg med. Gleder meg til pakken med julekaker kommer fra Norge.

Dansende med spanjolene

Vel, tenkte jeg skulle videreanbefale litt latinomusikk som jeg har fått anbefalt av Carlos, og som jeg liker veldig godt:

Mens andre sanger blir man LEI av:

Til slutt vil jeg bare dele en video fra en YouTuber uten sidestykke:

Håper du har en fin dag!

Misforståelse.

Aiai, til dere som bekymret dere for min tur til Bolivia vil jeg bare oppklare og fortelle at jeg misforsto hele haikeideen. Bolivia er veldig langt unna. Vi tar buss.

Joyce foran La Basílica i Quito

På en internettkafé i Quito sitter jeg og filosoferer over oppholdet mitt i et fremmed land. Ved min side sitter Joyce, en av mine kollega-voluntører fra Mexico, og brenner bildene sine. Hun reiser hjem i dag, og nevnte i går med fredfylt forventning:

Mañana voy a dormir en mi propia cama.

I morgen skal jeg sove i min egen seng. Det fikk meg til å lengte etter Norge og Grimstad og Laugevoldveien 44 og senga mi. Smaken av kjøttboller, av laks, av potetball. Synge salmer i folketone på gudstjeneste i Fjære kirke. Spille piano. Nå i juletider kommer jeg til å savne lukten av julekaker, peis og kongerøkelse. Snø og advent. Julebrus.

Sin embargo, jeg har det veldig fint i Ecuador, selv om spanjolene i huset begynner å plage meg litt med sine agressive gestikuleringer, krav og intriger. Men folket i Azama er bare helt nydelig, og jeg begynner å få noen virkelig gode venner her. De har oppdaget at jeg hekler, og for øyeblikket har jeg en liste på sikkert 30 lue-, sjal-, tøfler- og pulsvarmerprosjekter. Dette stresser meg ikke mer enn det gleder meg, utrolig kjekt å lage ting, spesielt når man kan gi de bort etterpå.

Neste helg er det fest i bygda fra fredag til søndag for La Virgen del Quinche, og på onsdag gikk vi i flokk fra La Esperanza, Azama til byen (Otavalo, ca en times gange), bærende på en jomfru, mens vi sang og ba og resiterte.  Hver dag flytter jomfruen på seg fra familie til familie, og ender opp i Azama igjen på fredag Da blir det fest i tre dager, med messer, hanedueller, volleyballturnering og livemusikk. Carlos kommer fra Cuenca for å danse med meg. Det blir gruelig gøy, for Carlos er artig og danser som en helt.

I morgen er det censo i Ecuador, noe som betyr at hele befolkningen på ca 13 mill. er nødt til å låse seg inne i husene sine, og vente på at noen kommer for å stille dem spørsmål om  deres livssituasjon for å ha kontroll over hva for folk som bor i landet. Turister og utlendinger får også 71 spørsmål å svare på. Håper jeg ikke blir kastet ut.

Jeg traff på en nordgubbe fra skolen i Cuenca i går, og merket at det var skikkelig vanskelig å snakke norsk igjen. Dette skremte meg. Er desperat etter mer øvelse på Skype.

Danae

 

Tia Karol.

Da var jeg blitt tante på to kontinenter. Svigerinna mi Karla fødte lille Rentata kl 14:50 den 19. november (gratulerer med dagen, Eivind brormin!), en uke for tidlig, men aldeles vakker og sjarmerende. Merker det skal bli spennende å få en til der hjemme i Norge, Solveig. Gleder meg til mange barnevakter når jeg flytter nærmere hovedstaden neste år.

Jeg har kommet til å mislike Apple etter at iPoden min synkroniserte seg automatisk med iTunes-biblioteket på en random PC i Otavalo. Sikkert halvparten av de 10500 sangene mine og alle 30000 bildene jeg hadde med fra Norge forsvant på ti sekunder før jeg i panikk fikk skrudd av maskinen. Isj, Apple. I tillegg ble jeg robbet for 20 dollar og SIM-kortet mitt i går, da jeg ikke har nøkler til rommet mitt her i huset, og vi var alle var ute for å nusse på den nyfødte. Nå er jeg bare glad for at ungene ikke brød seg med å ta med pass, PC og iPod når de var på besøk.

Denne helga er jeg alene med familien i huset, da voluntørene er ute og reiser. Deilig, det har vært dårlig stemning mellom to av spanjolene, noe som har påvirket oss alle. Så i helga har jeg organisert bilder, lest, heklet (mye) og slappet av så godt jeg kunne. Er «vinter» her og regner mye, så er ikke så mye ute om dagene. I tillegg har gjort nye innkjøp av en Charango og en Quena, typiske musikkinstrumenter her i Andesfjellene, som jeg også har brukt mye tid med.

Ved Gud, ikke drep meg. Signert Fuente La Salud.

På fredag reiste vi hele gjengen for å protestere mot en vedtak om å gjøre søppelplass av de lokale helsekildene, Fuente La Salud. Når turistene slutter å komme, og stedet ligger i ei dump langt utenfor sentrum, ser kommunen bare penger tjent på å ødelegge miljøet for dem som bor i nærheten. Så Margot, som er president i bygda, engasjerte oss og de lokale og vi stilte opp for å møte regionens miljøminister med hjemmelagde plakater og sinna ansikter.

For dere som lurer på hvordan det går med Carlos, kan jeg fortelle at vi ikke er helt ferdige ennå… Han var på besøk her forrige helg for å fikse på rastaene mine og for å bli kjent med bygda og hverdagen min. I desember reiser vi til jungelen og i januar er planen å haike til Bolivia. Gjelder å utnytte en lokalkjent beundrer når man er på reise. Neinei, jeg er glad i gutten.

Og til slutt har jeg et spørsmål til dere som har peiling. Har to bøker på vent, men vet ikke hvilken jeg vil lese først. «The Miracle Life of Edgar Mint» av Brady Udall eller «The Fool’s Progress» av Edward Abbey?

Og forøvrig forstår jeg ikke hvorfor alle kommentarer skjer på Facebook. Det er ikke noe gøy.

Johannes og de dødes dag.

Gratulerer med dagen, storebror! Dette er min bursdagspresang til deg:

This slideshow requires JavaScript.

Visste du at når du tømmer et badekar på ekvatorlinja, så vil det ikke lages virvelstrøm i sluket? Fascinerende. Etter at fire nye voluntører har ankommet huset, har hverdagen vært travel med planlegging av ting å se i Ecuador, og realisering av planene, som ekvator. De fire er tre fra Spania og ei fra Mexico, så jeg mangler ikke på folk å snakke spansk med. Kanskje kommer jeg hjem med et lite vokabular i bask og katalan i tillegg, tilogmed.

Søndag var Halloween og Nicolle, lillesøster, hadde fest for hele bygda på skolesenteret. Kjekt, kjekt, kjekt. Mandag bakte vi hundrevis av brød til tirsdag, de dødes dag. Men dagen derpå, da vi voluntørene reiste for å møte familien på kirkegården, havnet vi på feil sted. Så mens familien mintes sine døde med dukkebrød og blomster, satt vi fem i skyggen ei halv mil unna og ventet med hver vår slikkepinne i kjeften. Ikke helt sånn jeg hadde forestilt meg at jeg ville feire min første, og kanskje eneste, dødes dag i Latinamerika. Men jeg synes det er spennende når ting ikke skjer sånn som man forestiller seg. Spennende er det det er. Og slikkepinnen var digg.

På fredag satt jeg i dommerpanelet for en skjønnhetskonkurranse. Hah, jeg får virkelig prøvd alt her nede. Skolen hvor Margot er rektor hadde valg av skolens dronning, med full scenerigg, band, nasjonaldrakter og utspørring av deltakerne, som en hver missekonkurranse skal ha. Det var artig, men jeg trenger ikke oppleve det igjen, merker jeg. Ikke mitt felt.

Jeg har begynt å venne meg til hverdagen i Ecuador. Leve av lyst brød og ris, spise alt med skje, vaske håret mitt med klesvaskemiddel (dette er ikke noe den almenne ecuadorianer gjør, bare de som gjerne vil beholde flokene sine). Jeg har tilogmed begynt å kjenne igjen og nynne på mange av Cumbia-låtene som spilles på bussen. Og i butikken. Og alle andre steder. Snakker aldri med mamma og pappa (hei!), og har smått begynt å skrive på postkortene jeg lovte dere ti første som kommenterte på dette tidligere innlegget. Trenger forresten adressene deres.

Tusen takk.

Azama

På grunn av manglende internett i huset den siste uka har dette innlegget blitt en smule forsinket. Jeg har villet fortelle hele verden om den nye hverdagen min her i Ecuador. Men først og fremst vil jeg oppklare at La Esperanza, landsbyen avmerka på Google Maps i første innlegget på bloggen, ikke er bygda jeg bor i. Jeg bor nærmere Otavalo, i ei bygd som heter Azama, i en del som heter La Esperanza. Bor mellom 300 og 400 mennesker, og mesteparten er barn og unge. Derfor sier det seg selv at arbeidet med omsorg og utdanning er viktig.

For mange år siden kom ei dame fra USA over en skoletime holdt i hagen til en familie. Det regnet, og alle barna stod i ei klynge for å holde papiret, eneste skolemateriell tilgjengelig, tørt. Lærerens navn var Margot. Hun er vertsmora mi de neste 3,5 månendene. Folket i La Esperanza fikk donert et utdanningsbygg, som brukes hver dag til barnehage og voksenopplæring. Siden en stor del av foreldrene i området verken kan lese eller skrive, har Margot startet opp et prosjekt på bygget for å hjelpe skolegenerasjonen med hjemmelekser. Hver ettermiddag i halvannen time stiller hun opp, praktisk talt alene, for å møte behovene til sikkert 50-60 unge i alle skolealdre. Hver eneste dag; etter å ha jobbet siden halv sju om morgenen som rektor og engelsklærer på en skole nesten en time unna.

Margot, Marcelo og barnebarn Naomi.

For ei dame, og for en familie. Mannen hennes, Marcelo, pleide å arbeide med å selge antikviteter, men da dollaren kom til Ecuador, sluttet pengene å strømme på. Nå er han hjemmeværende og selger fra sin egen stue. Dessuten lager han noen nydelige måltider til hele den store familien. Kathy er eldste datter, som Margot ble gravid med som 17-åring. Hun er gift med David, og de har to nydelige og høylytte døtre, Naomi og Samantha. Neste i rekka er Erick på 22, som er gift med Karla med termin om 5 uker (Var på min første Baby Shower på lørdag). Disse bor i huset og studerer i Otavalo. Siste familiemedlem er Nicolle, et klassisk eksempel på en rosa 11-åring. Elsker å danse, og er ordentlig flink. Gjett om jeg har lært alle moves’a til «Baby» av Justin Bieber.

Hver dag får jeg være sammen med denne herlig gjengen, i tillegg til en flokk på ca 20 skrikerunger i barnehagen og alle skoleungdommene om ettermiddagene. To dager i uka får jeg til og med prøve meg som engelsklærer på skolen til Margot, med elever nesten på min egen alder. Livet jeg lever for tida er utrolig lærerikt, utfordrende og givende. Dette er helt nytt for meg. Jeg merker i barnehagen at jeg ikke har mye erfaring med små barn. Men selv om jeg er utslitt om kveldene er jeg fornøyd, for jeg vet at hjelpen trengs. Og dessuten vet jeg at det er en som alltid er mer utslitt enn meg i huset, men som fortsetter å være en inspirasjon i alt hun gjør.

På tirsdag i forrige uke opplevde jeg for første gang en bursdagsfest på ecuadoriansk vis. Bonnie, dattera til dama som donerte skolebygget, ble tatt på senga da sikkert 50 folk i alle aldre dukket opp på dørstokken hennes med piñata, kaker og Mariachi. Avslutter bloggen med noen bilder fra det.

Bonnie og Margot med Nicolle og Samantha

Hvem trenger prinsipper?

Heihei, Karoline har fått dreadlocks!

Dere hjemme i  Norge har kanskje fått med dere at den siste uka har vært litt dramatisk her i landet. På torsdag gikk politi og hær i streik for lønnskutt og lagde kaos og fritt spillerom for kriminelle i byene. De ble mistenkt for kuppforsøk og da presidenten gikk ut for å møte demonstrantene, endte han opp på sjukehus. En president som, tross sin aggresive fremtoning, er godt likt generelt, og gjør mye godt for de fattigste i landet. Så – med størsteparten av Ecuadors befolkning og hele den demokratiske verden på sin side, har regjeringen klart å roe situasjonen. Nå skal alt være tilbake til normalen. Jeg er trygg, ikke vær redde. Mamma.

Siste spansktime i Cuenca

Nå er tida mi i Cuenca over. Det er virkelig trist. Rakk å bli skikkelig glad i både byen og familien. På mandag ble jeg sjuk i magen min. Men Coca Cola gjør underverker og etter et par-tre dager med slækk og Doctor Who var apetitten tilbake. Med en deilig middag bestående av blandt annet chips av friterte (grønne) bananer med hjemmelaga majones og salsa. Superdiggbart.

Carlos med Charango på bandøvelse

Tenkte jeg også kunne nevne at jeg i en uke har hatt en kjæreste her i Ecuador. En Carlos på 27 år som lærer spansk på skolen min. Maken til varm, åpen, talentfull fyr finner jeg antakelig aldri. Behandlet meg som en dronning. Før dere dømmer meg, kan dere være sikre på at jeg tenkte hardt på om det var noen god idé, men fyren respekterer meg, og det var god, avslappet kjemi mellom oss. Det har vært en uke med gratis spanskundervisning, dansing, trommeundervisning og latino-kyssing. Mann, angrer allerede på at jeg skal publisere dette. Men jeg akter å stå for mine handlinger, og uansett om det viser seg å ha vært en feiltakelse, angrer jeg ikke på å ha gjort den. Det var en helt herlig uke der jeg lærte masse om meg selv, og fikk komplimenter nok til å holde selvtilliten oppe i flere år.

Gjennom Carlitos ble jeg kjent med mange tøffe mennesker, stort sett bandgutter og slektninger (fyren er yngst av ni søsken). Men også de to nydelige menneskene på bildet, Ruben fra Cuenca og Francesca fra Italia. Ruben gjorde håret mitt. Sammen lager de masse nydelige smykker, vesker og lommebøker som de selger ved siden av de andre gatekunstnerne. For et herlig par. Og nå har jeg reist fra dem og det hele, fra Cuenca til Quito og Otavalo. Til en helt ny virkelighet. Men det blir en fantastisk fin virkelighet. Gleder meg til å sette igang med arbeidet på prosjektet, dere har å se fram til en rekke barnebilder her på bloggen etterhvert.

Og forresten – marsvin er skikkelig godt.

Det er deilig å sove lenge.

Her en kveld var vi på PizzaHut med vertsfamilien. Siste kvelden til Joy. Hun kommer jeg til å savne, fikk meg til å føle meg ordentlig hjemme og velkommen de første to ukene her nede.

Siden siste innlegg har jeg kjøpt Harry Potter and the Deathly Hallows på spansk for 50kr. Mann, det går sakte. Men det er en fin måte å lære språket litt bedre på, synes jeg. Ellers så har jeg vært i fjellene her i området, i nasjonalparken El Cajas. Merket at det å gå fjelltur på 3500-4000 moh, er litt mer slitsomt enn i den norske fjellheimen. Selv om det kan være slitsomt nok. Har uansett et slideshow med stemningsbilder:

This slideshow requires JavaScript.

Begynner endelig å kunne kommunisere litt sammenhengende på spansk. Det er gøy. Dessuten har jeg oppdaget hvor godt Mojitos er. Og hvor ung jeg er i forhold til alle andre på skolen min. OG hvor artig Doctor Who er.

Møtte Åse fra Norge på torsdag, hun har bodd her i over 20 år, gift med en ecuadorianer. Det var stas å få komme inn i huset og spise spaghetti bolognese med en sunnmøring og hennes ecuadorianske familie. Dessuten kjenner hun Hildur. Det var også koselig, for Hildur er jo koselig.

I dag sov jeg til halv tolv.